Fra å orientere etter gamle tyskerkart uten særlige holdepunkter, på 40-tallet, til å ha digitale kart som oppdateres fortløpende og GPS brikker, kan man si at orienteringssporten har gjennomgått en stor teknologisk utvikling, sier leder i orienteringsgruppa, Hans Arild Skjevdal.
Skjevdal har samlet veteran Petter Gullikstad og ildsjelen Bjørn Sund for å mimre tilbake på 75-års orienteringshistorie. En historie som bærer på mange minner og mangt en artig historie, men også en rivende utvikling. Under årsmøte for hovedlaget den 15.desember 1947 ble o-gruppa stiftet. Med Petter Møller i lederstolen. Bjørn Sund tok senere over stafettpinnen, og satt i tillegg i styret og som leder i Nord-Østerdal orienteringskrets i 14 år.
Konkurranseinstinkt
Med den digitale utviklinga har orienteringssporten på mange måter blitt mer publikumsvennlig. Dessuten holder det ikke lengre å komme med en dårlig unnskyldning overfor konkurrentene for at man har sprunget seg bort på postene, da GPS klokka viser de harde fakta.
Se her nå, sier Petter Gullikstad og tar opp tlf.
Han henter fram et løp, neppe helt tilfeldig for det å ha det litt artig på andres bekostning, det er noe de koser seg med.
-Her har Hans Arild sprunget rundt i sirkler. Ikke vet jeg hva han har drevet på med, men jeg tror han brukte tolv minutter her, og det på en strekning der han kanskje skulle brukt to, ler Gullikstad. Skjevdal humrer med og sier: Var det nå jeg skulle ta en historie om deg også.
De fleste av oss springer med GPS klokke. Når vi kommer i mål har vi det mye moro med å sammenligne løpene, forteller Skjevdal. Vi har også digitale brikker for å registrere postene. Når vi kommer i mål leser vi dem av og kan slik analysere veivalg og se hvor lang tid vi har brukt på de ulike postene.
På synfaring
Den mangeårige lederen i orienteringsgruppa, Bjørn Sund har ikke vært med på den siste digitale utviklingen, men har erfart hvordan kartene har endret seg.
-De første tyskerkartene var rett og slett elendig. Vi måtte ofte ut i terrenget på synfaring for å forbedre dem. Dette ble gjort på dugnad. Det var ikke alltid like enkelt å orientere seg etter disse kartene og det hendte det ble gjort feil både av oss som skulle sette ut postene og av løperne. Det kunne bli noen lange kvelder for arrangørene før alle var kommet i mål, minnes Sund.
De gamle turkarta var i målestokk 1: 50000. Det første rette orienteringskartet på Røros var i Mølmannsdalen og kom i farger i 1972 (1:20000). De ble laget på dugnad med støtte fra forsvaret.
-Før måtte vi trykke ti tusenvis av kart som vi hadde liggende og det var ikke bare å plotte inn nye veier og hytter den gang. Nå som kartene er digitale, blir de oppdatert etter hvert som det skjer inngrep i terrenget, forteller Skjevdal.
Ønske om nytt kart
-Vi har et ønske om å oppdatere kartet for Mølmannsdalen. For å finansiere et slikt kartprosjekt er vi avhengig av å ha et større arrangement. Det er ikke mange områder som egner seg for større orienteringsarrangementer, men Mølmannsdalen er perfekt i så måte og flere har vært på oss i forhold til å arrangere Veteran-NM, noe som i tillegg ville gitt fulle hoteller i tre dager, sier Gullikstad. I 2017 ble det opprettet naturreservat i Mølmannsdalen. Dette gir føringer for bruken av området, men i O-gruppa er i dialog med kommunen for å klargjøre orienteringssportens bruk av området i framtida.
På ville veier
Mange har sprunget seg vill, og det har tatt timer og til og med blitt mørkt før enkelte har klart å komme seg i mål. Noen ganger har også arrangøren måtte ut å lete. Men det skjedde oftere før. Nå gjør kartene og GPS teknologien sitt til at løpet foregår over mindre området og postene har mer presis markering.
På et løp i Hummelfjellet, før de nye kartene kom, gikk det helt i surr for en gjeng løpere. Det ble et langt løp for disse som ikke kom hjem før sene kveldstimer.
- Det var en gjeng som møttes på fjellet der og ble løpende sammen. Den ene stolte på den andre. De skulle egentlig til Narjordet , men havnet i stedet helt på andre sida, i Hodalen. Sent på kvelden kom de omsider tilbake med lastebil. Trioen humrer, og har historier i fleng.
-Det var nok noen som hadde det morsomt på min bekostning også da jeg på et langdistanseløp fellesstart i Dalsbygda tok med meg to andre og sprang oss helt ut av kartet. Jeg følte meg veldig pigg den dagen, kom opp på høgda der og tok teten. Der møtte jeg to andre solide løpere som nok tenkte at jeg hadde full kontroll og bestemte seg for å henge seg på. Det skulle det senere vise seg at de skulle angre på. Vi løp hos helt bort, men samtidig var vi de som løp hardest og lengst den dagen, ler Gullikstad, før han fortsetter:
-Onkel Peder fortalte forresten ei artig historie om Leif Tellefsen. Tellefsen hadde hatt polio og var blitt halt. Dette hemmet han naturligvis og kan klarte ikke å springe. Derfor var han heller ikke kjent for å komme først i mål. Det var slik før at man tegnet på en post ved start, så måtte man orientere seg til neste post, før man fikk et nytt kartoppslag og kunne orientere seg mot neste mål. På dette løpet hadde en av postene blitt lagt feil. Så når løperne kom ut i løypa så var det ingen som fant den, bortsett fra Tellefsen, han som aldri sprang. Denne gangen kunne han sikre seg seieren.
Det kunne lett blitt skrevet en bok om det gode, uhøytidelige og sosiale miljøet i o-gruppa. Historiene som fortelles vitner om et miljø med et samhold utenom det vanlige, det vitner om godt vennskap hvor alle har omsorg for alle, som en stor familie. Det er kanskje ikke uten mening at man ofte snakker om O-familien i denne sporten. Det ryker varmt fra kaffen som 90-år gamle Sund nettopp har servert. Jeg rekker knapt å ta en liten slurk før Gullikstad igjen er i gang med servering av gode historier til kaffen.
-Du vet, vi tar alltid kompasskurs ut fra start og ved et løp borte ved Fløtarbua var det en løper som fikk kompasskurs rett over elva, mot Rylia. Han stoppa opp og klødde seg i hodet. Det viste seg at han hadde snudd kompasset feil vei, forteller Gullikstad og ler.
Popp på 80-tallet
På midten av 80-tallet samlet de ukentlige O-løpene rundt 60-70 personer. Da var det gatekamper også, der volaingene konkurrerte mot stormoingene og hagaingene. I dag er det langt færre på o-løp. Selv om det er relativt stor aktivitet i o-gruppa har de et stort ønske om å få enda flere med.
-Rekrutering er et problem for alle klubber da hallidrettene har tatt over mer og mer. Dessuten har orientering på like linje med ski og skiskyting blitt et byfenomen. Det har gått fra å være noe vi gjorde på bygda til å bli en populær «bysport», forteller Skjevdal, som håper at flere kan få øynene opp for o-sporten også lokalt.
En familiesport
Orientering har vært og er en familiesport. Lokalt og i toppen nasjonalt finner man stort sett navn der familien har vært representert i o-sporten i generasjoner. Og det er slik vi ønsker at det skal være, en familiesport der hele familien kan delta. Leder i o-gruppa, Hans Arild Skjevdal er en av de som tidlig ble med pappa på o-løp. Når ikke pappa kunne satt han på med Erling Kirkbakk som også var en stor ildsjel i o-sporten. Skjevdal har mange minner fra orienteringssporten, både i konkurransesammenheng og lagsamlinger, og ønsker å få enda flere med seg ut på let etter post.
-Dette er noe man kan drive med uavhengig av fysisk form og alder. Vi har kompass og brikker til utlån, så det eneste du trenger er i grunnen et par joggesko og en joggedress. Det er dessuten en av få idretter som ikke koster noe med unntak av kontingent til Røros IL. Og det er veldig sosialt. Etter løpene samles vi, drikker saft og kaffe og skravler om smått og stort. Vi har nybegynnerkurs og hver uke om sommeren arrangerer vi «artut med kart». Her er det også rom for nybegynnere. Vi har sett at desto lengre vi flytter løpene utenfor sentrumssonen, desto færre blir vi. Det er aldri for sent å begynne med orientering og det viktigste for oss er at det skal være gøy, det er mye folkehelse i orienteringssporten, sier Skjevdal.
Stolpejakt og folkehelse
Det er ikke bare orienteringsløp O-gruppa i Røros Idrettslag er kjent for. De står nemlig også bak Stolpejakten som har blitt populært for lokalbefolkningen så vel som turister. I fjor var det 43 stolper fordelt i Vola og Sentrum og dette er jo en fin måte og gjøre seg kjent i nye området. I tillegg til at det krever at du kommer deg ut og får fysisk aktivitet i en artig form. Kartene kan hentes gratis på hoteller og i sportsbutikken, eller man kan laste ned appen Stolpejakten.
-Stolpejakten har blitt en erstatning for turorienteringa vi hadde i mange år, sier Gullikstad. I fjor hadde vi 3300 unike stolpejegere, det vil si antall deltakere som har registrert seg med app. Noen bruker kartblad i tillegg. Det var i fjor 300 som hadde funnet alle stolpene. Vi hører om folk som kommer reisende hit bare for å lete etter stolper og synes det er en fin måte og se mer av Røros på. På hver stolpe er det både en QR-kode og en annen kode på trestolpen. Det gjør det mulig å delta enten du bruker app eller kart. Å være med på dette er gratis for deltakerne men koster litt for oss. Takket være Ren Røros, RørosBanken og Amedia har det vært realiserbart.
-Det krever litt ressurser og få stolpene opp, så vi er avhengig av dugnad, sier Gullikstad.
Var dårlig på bortebane
Gullikstad startet med orientering som 11-åring og ble dratt med av distriktslegen Arthur Hertzberg.
-Jeg drev med orientering i barne- og ungdomsårene. Så tok jeg en lang pause på 20 år før jeg startet igjen med orientering på seniornivå. Da hadde formen gått ned og vekta opp, men dette til tross har Gullikstad vist seg som en habil veteranløper. Gullikstad tror de lokale løperne kunne hevdet seg på et høyere nivå om de hadde reist mer ut på konkurranser.
– Terrenget oppi her var relativt åpent og enkelt å orientere seg i så vi hevdet oss bra på lokale arrangement. Men når vi reiste ut og kom i vanskeligere terreng med mye granskog og kupert terreng ble det en annen idrett. Der hang vi ikke helt med. Men vi har blitt stødigere på slikt terreng med tida, påpeker veteranen.
Skiorientering
Orienteringsgruppa har ikke mye edelt metall å vise til i nasjonal konkurranse sammenheng. Bare i skiorientering har de hentet hjem en sølv og en bronse i NM. Da med Hans Arild Skjevdal, Håvard Sundberg og Tommy Olsen på laget.
Nå er det ikke så mange som reiser ut å konkurrere lengre, men den harde kjerne er fortsatt med.
Det oss veteranene, de fire S-ene og meg, Sjøvold, Schjølberg, Sundberg og Skjevdal, sier Gullikstad.
Terje Schjølbergs datter Astrid er også med.
At Petter Gullikstad fortsatt kan drive med o-løp er kanskje ingen selvfølgelighet. På en av sesongavslutningsturene til Bornholm gikk det nemlig galt. Petter hadde stor sjans på sammenlagtseieren og gikk i hundre ut fra start.
-Du holdt jo på å slå deg i hjel. Det første du gjorde var å springe rett gjennom et sperrebånd og ned en bratt skrent. Du krek deg til vel til mål, sier Skjevdal.
-Nja, sier Gullikstad og fortsetter: Men jeg måtte bryte. Det var ikke et fysisk sperrebånd, men en slik skrent var godt merket av med kraftig strek på kartet. Jeg datt 10 meter ned, gikk rundt i lufta og landa slik at den ene foten slo inn i den andre. Jeg var heldig. Det kunne endt med knekt nakke, men heldigvis ble det bare et brudd i foten.
Store mesterskap
Hvert år arrangeres det bygdekamp i orientering. Her møtes Os, Dalsbygda, Tolga, Vingelen og Røros til dyst. Her deles det ut poenger etter antall deltagere og resultater og i fjor stakk Røros av med seieren. O-gruppa har også en tradisjon om å reise på fem-dagers i Sverige.
-Dette arrangementet samler over 20000 orienteringsløpere i alderen 5-100, så vi er tidlig i leken enda vi, konkluderer Skjevdal som ser fram til mange flere år med kart og kompass.
I 2002 ble det arrangerte World Cup i sprint på Røros. Dette ble arrangert sammen med Os, Tynset og Idre. Det har alltid vært populært med sprint i gatene på Røros og Bjørnar Valstad vant seniorklassen. På en slik sprint er det ikke vanskelig å finne postene, men veivalget vil være avgjørende. Mens de fleste valgte å krysse elva via øvre eller nedre bru, vassa Valstad rett over elva og kanskje var det nettopp det som sikret han seieren.
-Dette er det største arrangementet vi har hatt og vi jobbet med planleggingen i to år. Erland Sjøvold var leder i hovedkomiteen og jeg var løpsleder på sprinten. Det var noen hektiske, veldig morsomme og begivenhetsrike dager og vi fikk gode tilbakemeldinger.
Selv om dette er det største arrangementet har orienteringsgruppa jevnlige cuper og konkurranser som samler lokale, nasjonale og regionale løpere. I fjor ble det arrangert nasjonalt løp med over 300 deltakere på Orvos. Det har også blitt arrangert Midt-Norsk mesterskap på golfbanen med nesten 500 deltakere. Slike arrangementer utgjør selve grunnmuren økonomisk for O-gruppa og de sitter igjen med greit overskudd fra slike store løp. Kanskje er orientering den siste amatør idretten. Orienteringsløperne liker de enkle kår. Her er det ikke snakk om garderobefasiliteter etter løp, men det vaskes med klut og en flaske vann. Det skiftes på stedet, kvinner, menn og barn om hverandre. Det er en naturlig del av det hele.